title schmitle

forhold til feminisme

Jeg prøver å skrive om mitt forhold til feminisme. Det blir litt for tett innpå, så jeg vil heller beskrive den streben mot fine, gode, men også urealistiske idealer via metaforer. En smuuule overdramatisk (og her underdriver jeg istedet) men tror ideen kommer ut på den andre siden av metaforen(e). 

Det er alltid denne dype Grand Canyon-avgrunnen mellom realiteten (noen ganger vond og urettferdig) og hvor vi vil komme (utopia/et bedre sted). Et av beina mine er plantet på jorda, mens det andre beinet prøver jeg febrilsk og strekke over til den andre siden - og lik torturmetoden fra middelalderen eller noe hvor de strakk et menneske til leddene ble forskjøvet og til slutt knekt av - så gjør denne unaturlige strekken vondt noen ganger, selv om dette er på eget initiativ og med et helt annet, bedre formål. 

Jeg må finne en måte å lage en bro istedet, slik at jeg kan holde balansen og leve slik som det er ment å leves. 

BØKER: Munro

I løpet av de siste dagene har jeg lest den nyeste novelle-samlingen (hvorfor heter en bok “novel” på engelsk og en kort historie på norsk “novelle”? Forvirrende) med tittelen “Dear Life” av Alice Munro. Hennes historier er ofte satt i små, litt utsideliggende plasser, gjerne på 40 eller 50-tallet i Ontario, Canada - men måten hun formidler menneskelige tanker, følelelser og motiver er universell og tidsløs! Dessuten leker hun med tiden på en fascinerende måte, en kort novelle på 10 sider kan romme et helt liv, et par år eller et par timer, og det hoppes uforutsigbart mellom minner som setter preg i en Alice Munro-karakters liv. Og alltid, alltid etter hver novelle sitter du med en følelse som du ikke kan helt sette fingeren på, fordi hver novelle er fylt av komplekse lag av følelser som gjør at du ikke kan enkelt ta et “standpunkt” i en retning eller en annen. Karakterene hennes gjør feil som mennesker gjør, men de presenteres med en sånn medfølelse at det ikke føles som du kan dømme dem så hardt for det. 

Jeg vil gjerne trekke ut en av novellen i den siste samlingen som satte preg på meg: “Dolly”. 

Et eldre par diskuterer døden, før livet plutselig tar en uventet ending, griper tak i dem og snur oppmerksomheten deres helt vekk fra tanken på å gi opp livet. I en ensom tid tar hovedpersonen kontakt, ut av tilfeldighet, med en kvinne som går fra dør til dør og selger kosmetikk. Når hennes mann kommer hjem stopper alt opp i det mannen og den ukjente kvinnen plutselig finner ut at de ikke er ukjente for hverandre i det hele tatt - de var sterkt romantisk tilknyttet mye tidligere i livet. Hovedkarakteren ser, som en forskrekker tilskuer, at deres bånd blomstrer opp igjen og hun føler seg overflødig og grådig, helhjertet sjalu og såret. 

Tenker jeg ikke skal nevne mer i tilfelle du føler for å plukke opp denne samlingen selv, men det var øyevekkende, noe som føles veldig flaut å innrømme, men har kanskje noe med mangel på representasjon av eldre folk i litteratur, kultur og media generelt, men uansett øyevekkende og forfriskende å se eldre folk representert på en så full og lidenskapelig måte. Har på en måte alltid bært en liten misforståelse om at eldre folk vokser av seg akkurat følelsen sjalusi, at de er kloke mennesker full av forståelse og følelsesmessig eleganse. Mens reaksjonen til denne eldre kvinnen var så irrasjonell og lik hva jeg selv kunne funne på å ha gjort i et øyeblikk av emosjonell flamme at det kan ikke være en uvoerkommelig forskjell på meg og en person på 71, innerst inne.